For lenge - lenge siden.

Vi kom fra nord – vi kom til dere fra universets hjerte.

Vi startet vår vandring ut over jorden og fordelte oss i alle himmelretninger. Vi holdt den indre cirkel og vi holdt den ytre cirkel. Jordens akse var vårt møtested.

Her møttes vi tre ganger hvert år. 3/3 – 7/7 – 11/11.

Denne fortellingen handler om oss Mayafolket fra nord.

Tuladalen

Moder Maya ser utover dalen og fjellene. Tuladalen lå der badet i kveldslyset foran henne. Hun så dalen som i en indre tåke foran seg.

Maya sitter stille som i en transe. Slik kunne hun sitte i time etter time. Denne dagen hadde Mestrene og Gudene kallet på henne om og om igjen. Det var ikke alltid hun følte seg klar, slik var det denne dagen. Tankene hennes var hos Shamani som skulle bli kvinne og føde sitt første barn. Shamani hadde lenge lengtet etter dette barnet. Hun hadde lenge følt seg straffet fordi hun ikke ble mor.

Maya hadde følt med henne – men viste at alt skjedde når tiden var inne. Maya hadde fått beskjed om at barnet bar en stor gave til menneskeheten. Mor Maya forsto ikke alt, men tok imot de beskjedene hun fikk . Det var ikke hennes oppgave å forstå ordene og energiene som kom. Maya følte seg og sliten - men hun holdt alt inni seg selv. Stort sett bar hun gleden lett inni sitt hjerte.

Hun følte seg frisk og ung inni seg – men hun viste at hennes tjeneste snart var over. Barnet som skulle komme skulle overta etter henne hadde hun fått bevissthet om. Det var mye Maya måtte holde for seg selv. Hun følte noen ganger at det var tungt og i slike stunder var det godt å gå i fjellet og over slettene på sine nakne føtter. Maya følte det var godt å kjenne moder jords pust under sine føtter der hun gikk.

En kraft kom opp i henne som kom fra naturen rundt henne. Hun gikk i stillhet og var i stillhet i sitt indre rom. Det var i slike stunder at Gudene og mestrene alltid kom til henne. Hun kjente alltid energiene når de kom. Det var som om noen kom inn i henne – noe annet som fylte henne. Det hadde alltid vært slik så hun var vant til det. Ordene som kom var mange ganger som en visking i henne. Hun ble da fylt av en stor glede inni seg som om noen omfavnet henne. I kveld følte hun det ekstra sterkt. Det var lenge siden alt begynte. Kontakten med Gudene på alle plan var nu en del av henne.

Det hadde vært tider hun hadde tvilt, men Hvite ørn kom alltid til henne som ut av en tåke. Hvite ørn var hennes beskytter fortalte gudene henne. Han kunne komme på mange forskjellige måter. Noen ganger kom han gjennom tåken på en hvit hest med vinger. Maya syns han var vakker. Når hun så inn i øynene hans kunne hun se alt det han prøvde å fortelle henne.

Det var rart, men i øyeblikket forsto hun alt. Andre ganger kom energiene gjennom som en stor hvit ørn som satt seg foran henne. Noen ganger ble hun med Hvite ørn. Hun fløy da med vinden – hun fløy gjennom sansene til andre univers. Hun undret seg og forsto at den viten hun kom tilbake med ikke var klar for menneskene. Det var som hun ble forberedt før andre ble det av en eller annen grunn.

Det hadde vært tunge stunder underveis. Hun viste at hun var snart ferdig med sin tjeneste, andre skulle overta. Hun tenkte på Shamani som skulle føde. Hun ville så gjerne være der for henne – men naturlovene i stammen hennes var annerledes. Hun skulle forløses fra Shamani nu – barnet hennes skulle bli en voksen kvinne og stå i sin kvinnekraft. Det var slik det var for alle kvinnene i hennes stamme.

Det første barnet skulle fødes alene – dette gjorde at du fikk rang i stammen og ble inkludert som voksen. Dette var på en måte en innvielse. Maya tenkte på sin mor og hun kjente på en dyp savn inni seg i slike stunder.

Mor Gaya som var hennes mor som bar bevisstheten fra nord. Bevisstheten kom fra stjernene og Gudene. Mor Gaya hadde fortalt henne alt etter hvert når moren så at hun kunne forstå og akseptere sine evner. Du er den som skal overta evnene etter meg, hadde moren sagt. Maya husker godt da hennes mor reiste videre. Den dagen opplevde Maya en ny energi som komme inn til henne. Moren hadde forberedt henne på det, men allikevel hadde hun ikke helt forstått hva hun mente – ikke for senere. Hun følte da at tjenesten hennes hadde blitt altfor stor.

Hun følte ansvaret tungt innover kroppen og av og til var skuldrene full av smerte. Det var dager hun vandret bort fra de andre for å kunne være alene. I slike stunder sov hun som regel under steinhyller eller under et stort tre. Da kunne hun føle healing og ro inn til kroppen sin. Hun følte seg alltid oppløftet etter slike stunder. I slike stunder kunne hun sitte og kommunisere med alt rundt seg. Hun kunne føle og se energiene steg rundt henne og i henne. Det var da hun forsto mye mer enn det hun fikk sagt.

Alt var så vakkert. Det var som en ny verden kom frem foran henne. Hun ble aldri lei av å sitte på denne måten. Småfolket satt som regel rundt henne. De var alltid mange. De kunne pjuske henne i ørene og rense sårene hennes på føttene. Hun lot det bare skje og kunne føle en takknemlighet så stor over alt hun opplevde inni seg. Mange ganger var det vanskelig å vende tilbake til stammen. Folket hennes begynte å se henne annerledes etter at moren dro hjem. I alle disse årene hadde mor Gaya vært en kanal for gudene etter beste evne. Hun hadde sett at moren slet mange ganger og søkte ro og stillhet.

I slike tider kunne moren være borte i lange tider. Men Maya viste alltid at moren kom tilbake og at hun hadde en stor oppgave for moder jord. I dag forsto hun moren bedre. Maya følte mange ganger at tjenesten var for stor akkurat slik som hennes mor hadde følt det. Budskap hun mottok måtte hun holde inni sitt hjerte til tiden var klar for å dele. Noen ganger ble tiden aldri klar, før det var for sent. Da kunne Maya straffe seg selv og føle seg utilstrekkelig og skyldig. Hun hadde lært etter hvert å dele og ikke holde energien for seg selv. Hun viste budskapet ikke hadde noe med henne selv å gjøre, men med hennes tjeneste. Men det var ikke alltid like lett å skille tjenesten fra henne selv, for alt var henne selv, følte hun. Hun syns noen ganger at alt ble for vanskelig. Det var tider hun ønsket alle sine evner bort og ønsket at hun kunne være som alle de andre.

I dag var mestrene veldig nære. Hun hadde kjent det inni seg hele dagen at de prøvde å komme igjennom. Hun ble alltid litt svimmel og rar i slike stunder. Det gikk aldri over før hun gav etter – da ble hun oppfylt og glad og fylt av en storhet inni seg.

Maya ser ut over Tuladalen. Dalen lå badet i kveldslyset. Det var vakkert. Hun følte plutselig et nærvær ved siden av seg. Der sto han – hvite ørn. I dag bar han en rød og en hvit rose i munnen sin. Et hvitt slør lå over hesteryggen som en hvit kappe.

Hvite ørn steg ned av hesten og kom bort til henne. Maya hadde aldri kjent energiene så sterke noen gang. Han sa: Jeg kommer med et budskap fra stjernene til moder jord. I natt skal det fødes et barn. Barnet bærer morgenstjernens sol tempel Alfa Omega til moder jord. Denne gaven er gitt til menneskeheten fra kildens utspring. Ta imot denne gaven og pust den inn i deres hjerter og gi så energien tilbake til kilden når bevisstheten er på plass, slik det er ment.

Denne energi er beskyttet av den hellige gral. La energien flomme ut over moder jord og inn i alles hjerter slik det er ment. For denne energi renser alt som ikke er rent tilbake til enhet kilden Gud i dere.

La alt som ikke er rent og som ikke skal følge med dere videre renses gjennom den hellige trefoldige flamme i mørke. For det jordiske og det kosmiske hjerte skal forenes med dere. Når barnet er 13 år skal barneenergien føres tilbake til kilden hvor alt kommer fra. Se så at alt er fullbrakt. 

Morgenstjernen er kallet til å oppstå - slik lyset er det.

Maya så inn i øynene til hvite ørn. Energiene brant som en laserstråle gjennom hennes kropp. Så plutselig sto der 4 engler foran henne.

Den første engelen sa: Se inn i ditt hjerte Maya.

Den andre engelen sa: Før ut budskapet til menneskene Maya og ditt eget folk

Den tredje engelen sa: Se det vil skje det som er bestemt. Stol på deg selv, vår kjære.

Den fjerde engelen kom helt frem til henne og gav henne en krans av sølv og gulltråder som var vevd av moder jords krystaller. Engelen la en kappe rundt henne og svøpte henne inn i krystall energiene.

Kjære deg – fortell ditt folk og de som kommer etter deg. Barnets symbol er uskyld og tillit. Ta godt vare på henne på jorden for hennes energi er sendt fra kildens utspring. Hun er beskyttet fra stjernene og gudene og har valgt sin tjeneste for menneskene. Reis til ditt folk i sør, øst og vest og fortell denne sannhet som er gitt deg.

Mor Maya sank sammen i gresset. Jorden under henne kjentes myk som en barneseng. Hun falt stille inn i en transe. I transen fløy hun med ørnen inn i fremtiden. Hun fikk se Shamani komme mot seg.

Shamani ropte: Mor jeg forstår ikke – frykten lammer meg i mitt indre hjerte. Jeg føler en så stor frykt for barnet mitt. All kraft er borte fra meg av noe rundt meg jeg ikke forstår. Mor Maya ser på Shamani ikke vær redd mitt barn for Gudene passer på henne. Så forsvant Shamani og mor Maya reiste videre. Hun så at Shamani sprang og sprang bort over engene og fjellene på flukt fra sitt eget folk.

Plutselig så hun sitt eget folk stå foran Den Hellige plassen hvor alle innvielser blir gjort. Noen gråt stille. I en tåke så hun barnet foran seg som lå over offersteinen. Det røde blodet rant fra barnets hjerte. Ingen lyd – bare stillhet. Bildet ble borte for henne å hun reiste videre. Hun fikk se inn i menneskene som om hun så inn i et tomt skal. Hun så tomme blikk overalt rundt seg. Barn sprang og lette etter sine kjære. Menneskene var borte fra seg selv. Hun undret seg litt over dette. All kraft var på utsiden av menneskene. Inni menneskene så hun sult, sorg, nakenhet, lengsel, frykt, krig, ensomhet osv.

Hun så alt dette og kunne ikke forstå det hun så. Hvor var hun? Hvilke verden var hun komt til? Hun så opp mot himmelen et flammende nordlys som hun kjente igjen, ellers var alt ukjent for henne. Alle nordlys fargene strålet mot henne og fanget henne inni seg. Hun opplevde å se gjennom alt og i alt. Hun viste alt i dette øyeblikk. Energien gjennom strømmet henne fra himmelen – fjellene og jorden. Det var vakkert. Det trist bilde av den verden hun var komt inn i var blitt borte. Hun så opp mot himmelen og det var som om himmelen åpnet seg for henne og hun så 4 tall foran seg. 2012.

Så ble alt borte og hun var tilbake og kjente jorden under sin gamle kropp. Langsomt slår hun opp øynene. Hva har skjedd? Det føltes som kaos inni hodet og hjerte hennes banket og slo. På nytt sank hun inn i sin indre bevissthet.

Hun så hvite ørn stå foran seg. Denne gang kom han på den hvite hesten med vinger. Han løftet henne opp på hesten og så fløy de. De fløy over havet – over fjellene og til landet i det fjerne som hun ikke viste noe ting om. Hun så en fjellkjede foran seg og de begynte langsomt å synke ned mot det vakre landskapet. De gikk opp etter fjellet på trappetrinn som var høgd inn i fjellet. Hun kjente seg på en måte igjen og viste hun hadde vært der før. Tilslutt sto de foran en dør i fjellet.

Hvite ørn sa: Santa koora og fjellet åpnet seg. Fjellet åpnet seg magisk og hun gikk inn i en verden som ikke kunne sees fra det ytre. Hun gikk ved siden av Hvite Ørn. Hun hadde kappen på seg som hun hadde fått av englene. De gikk inn i fjellets ånd og kom inn i en grotte hvor det satt 8 mesterenergier i en ring.

Hvite ørn sa hun var kallet til dette mestermøte. Hun kom fra Maya stammen i nord. Hun kom med bevisstheten fra stjernene. De var mange som ventet henne. De var åtte mesterenergier som satt foran henne. Det var ingen kvinner. Hun følte seg stille og tafatt, men hun følte seg også ventet og velkommen.

Hun hørte seg selv si. Jeg kommer fra landet i nord med en ny bevissthet fra stjernene. Hun hørte at stemmen sin var sterk og klar og hadde en kraft hun skjønte ikke var hennes egen. Hun fortalte alt som englene og Gudene hadde vist henne. Hun fortalte om barnet som bar den nye energien fra nord. Hun fortalte om sitt syn hvor hun hadde sett barnet som lå bløende på en stein og hennes eget folk sto rundt henne. Alle lyttet stille – ingen sa et ord. Hvite Ørn sto ved hennes side og det føltes trykt. Hun viste at oppdraget og tjenesten hennes var fullført.

Mestrene bøyde hodet sitt i takk. Hun og Hvite Ørn gikk samme veien ut. Så satt hun igjen på den hvite hesten med vinger og de fløy over fjellene og havet tilbake til landet i nord. Da de var trykt hjemme igjen så hun på Hvite Ørn og sa: Hvor var vi ?

Han smilte å så på henne. Shamballa – min kjære. Navnet sang inne i hodet på henne. Shamballa – Santa koora. Langsomt kom hun tilbake til seg selv. Hun ble lenge liggende å kjenne på alt det nye som var komt inn i henne.

Plutselig var hun helt tilbake og tenkte på Shamani. Barnet mitt – barnet mitt – jeg kommer. Maya småsprang over engene - noe hastet følte hun. Hun viste det ville komme en stor forandring til hennes folk. Det ble alltid slik Gudene hadde bestemt. Hun kjente alt over sine skuldre. En stor tyngde kom langsomt sigende. Maya tenkte på de 8 Mestrene som hadde ventet på henne i landet i det fjerne. Shamballa sang det inni henne hjerte.

Maya sto å så ut over Tuladalen. Det var et vakkert syn.

Dalen hennes lå badet i kveldskinnet fra solen som holdt på å gå ned. Det begynte å bli kaldt. Det var sent på året – skogen og naturen hadde for lengst gått til ro for vinteren. Gjennom dalen rant en vakker elv omkranset av vakre trær som klamret seg til nakent landskap. Her hun bodde var årstidene korte og dagen og nettene skifte fort. En del av året var det lyst hele døgnet – det var da alt levde i henne og hele dalen.

Folket hennes var vant til denne brytningen mellom alle årstidene. Øverst i dalen lå skapelsens port – fosseporten. De kalde fossen Tulafossens hjerte. Her var inngangporten til det indre univers. Hun viste at dette var en dimisjonsport. Når hun var liten kunne hun søke dit og sitte i timevis å se inn i fossefallet etter porten. Hun følte alltid at porten var henne – i hennes indre. I kveldslyset var det stille. Det var for lengst begynt å bli mørkt store deler av døgnet.

I dag var det den 11/11.

Maya kjente hver stein under sine føtter der hun gikk. Føttene var ru og hard og mettet av jordens sødme. Den harde huden kunne få sprekker derfor brukte hun alltid plukke med seg bjørkeblader der hun gikk. Dette å rense sårene med bjørkebladene hadde hun lært fra mor Gaya når hun var liten. Hun hadde alltid gått barbent. Av og til når vi vinteren kom fikk hun lugger som var sydd av skinn på føttene.

Men når våren kom var hun alltid glad for å legge de vekk slik at føttene hennes ble glade å fri igjen. Etter et langt liv hadde hun lært seg mye om urter. Moren hennes hadde lært henne mye. Moren var medisin kvinne i stammen. Hun lengtet etter tipien – hjemmet sitt nu. Hun lengtet etter å krype godt under en varm skinnpesk. Maya hadde sydd sin egen pose av skinnet. Den var varm og god – hun frøs aldri. Bålet i tipien varmet henne også – det var godt å kjenne roen over dagen og natten komme til henne. Hun hadde blitt en lærer i stammen sin akkurat som moren men hun følte seg aldri god nok.

Hun viste ikke hvor lenge Gudene ville hun skulle være her – hun viste bare at tiden begynte å nærme seg og at barnet skulle overta etter henne. Maya kjente skogen – elva – og fjellene som seg selv. I kveld danset nordlyset vakkert på himmelen. Det kom til å bli klarvær viste hun. Fullmånen hang over fjellene og skapte en magisk energi denne kvelden. Alt var fullbrakt, kjente hun. Men inni seg følte Maya en stor sorg i forhold til tiden som skulle kom. Den kom langt inni fra – hun viste ikke hvor – men den var der. Maya pratet med trærne der hun gikk – steinene.

De hadde sin egen visdom – en gammel visdom som ingen kunne se utvendig. Det hadde tatt Maya lang tid å stole på denne visdommen. I dag var hun trygg og ydmyk over den viten som lå gjemt i dalen. Moren hadde fortalt henne om ” Den vises stein ”som lå i dalen. Den vises stein kunne ingen gå til – bare de utvalgte hadde moren sagt. Hun hadde vært der mange ganger med moren og en gang før moren døde hadde moren fulgt henne dit.

Da hadde hun fått kommet helt nær. Moren hadde sagt at steinen bar en kraft i seg som kun de rene av hjerte kunne benytte. Moren hadde sagt til henne at hun var klar nu. Hun viste ikke til hva – viste bare at steinen talte alle språk. Når man tok på den kunne man få kontakt med alt i universet. Man kunne reise og se gjennom alt i ” Den Vises Stein”. Maya vist også om krystallene som var i fjellene.

Hun viste mye om dem fordi hun elsket dem. Krystallene var så vakre og rene syns hun. Hun brukte dem til helbredelse på barnene sine når de var små. Gudene hadde fortalt henne dette hvordan hun skulle behandle dem. Maya smilte hun husket plutselig den gang Hvite ørn kom med budskapet til henne om krystallordenen. Hun viste ikke at de var levende – hun smilte. Men Hvite Ørn sa at krystallene hadde en sjel i seg og en rang energimessig. I hver krystall lå det flere forskjellige frekvenser.

Det var som om krystallfolket inni i steinen forsto mang en gang. Hun synes det var underlig alt i naturen, så fantastisk, som en helt annen verden. Så ulikt alt annet på overflaten. Maya var glad hun viste så mye om naturen. Hun kunne ikke ha vært her ellers det følte hun. Maya brukte å danse i naturen.

Hun danset for livet i naturen og kjærligheten til livet. Når hun gjorde det begynte tårene alltid å renne av glede. Fargene ble skarpere og danset samens med henne. Energiene rundt henne ble helt annerledes. Hun kunne da se energien i alt gløde som om hun så inn i en ny verden. Småfolket danset også med henne da. Ja, småfolket – tulafolket i jordens indre som de het kom alltid frem når hun danset.

Hun hadde sett noen av de. De var mange der – hun kunne kjenne mange nu etter et langt liv, men hun viste at de var enda flere der inne. Alvene og kerubuene var de hun kjente mest. De var så glade bestandig og så vis. Hun kunne føre en samtale med de når de kom. Samtalene var alltid full av kjærlighet til alt og alle. Hun følte seg så oppfylt etter slik møter. Tuladalen – tulafolket – hun syns det var rart at dalen hadde samme navn som tulafolket i jordens indre. Hun måtte vel finne ut av det etter hvert. Maya hadde brukt lang tid tilbake til stammen og tipien sin.

Det var som hun hadde vandret på en lysvei og når hun tenkte etter svulmet hjerte hennes i kjærlighet til alle som var med henne. Nu var hun tilbake i sin tid. Det var begynt å blåse og nordlyset var borte da hun kom inn i tipien og sank sammen. Tipien var varm og lun og Maya sank ned på skinnfellene og sovnet før torden skrallene ljomet over natthimmelen.

Shamani smilte å så på det lille barnet hun holdt i sine armer.

Barnet mitt – velkommen hit.