Lenge viste chani – lenge følte hun – at noe vent – der ute.

Noe som kom til å forandre Moder jord.

Chanis gråt og moder jords gråt brant seg inn i hennes babyceller.

Fødselen

Som i en tåke prøvde Chani  å komme meg ut av stengslene – ut av fødsel kanalen. Alt var trangt, Chani kunne så vidt sanse noe i mørket rundt seg.

Hun ville hjem – hvor var hun.

Hun opplevde det som om hun ikke kunne sanse noe - bare være en bevissthet som gikk igjennom en endring som skulle vise seg å være den største endringen som noen gang hadde skjedd på moder jord.

Hun lever – hun lever – barnet mitt lever .

Shamani lå i sin egen blodpøl i tipien. Det luktet blod .

Alt var over. Hun sank ned på skinnfellen med barnet i sine armer.

Mor Maya kom inn i tipien der Shamani sov med den lille blodige bylten i sine armer.

Synet beveget mor Maya sterkt. Hun viste hvor sterkt Shamani hadde kjempet sin kamp mot smerten og sin egen kvinnekraft. Hun var stolt av henne. Maya tok opp den lille og vasket den lille forsiktig med varsom hånd.

Det var lenge siden hun hadde hold et lite barn i sine ru hender. Hun såg på barnet som åpnet opp øynene sine og såg mor Maya inn i øynene. I dette øyeblikk viste mor Maya at barnet var sendt fra Gudene. Hun tvilte ikke .

Øynene som møtte hennes var varme å full av visdom og kjærlighet som bare et så lite barn kan utstråle. Maya undret seg og tenkte på hva Englene hadde fortalt henne.

Barnet så henne dypt inn i øynene . Mor Maya viste at kjærlighetens budskap var gitt moder jord .

En stor gave var gitt menneskeheten. Barnet bar denne gaven i hjerte sitt og viste ingenting om det. Maya tenkte på synet hun hadde blitt vist av offersteinen hvor hennes folk sto rundt. Maya gråt inni seg med tanken.

Barnet brakte henne tilbake gjennom små klynk – som om hun viste.

Chani sine første barneår.

Chani luktet sin mor og lukten fra den varme pesken var god. Hun kjente igjen denne lukten på lang vei. Moren hennes var den snilleste i verden følte hun. Når moren kjærlig trykket henne inn mot hjerte sitt kjente Chani at samhørigheten var sterk og full av kjærlighet.

Mor Maya hennes bestemor var en stor kvinne full av kjærlighet .

CHANI var nå blitt 4 år og hennes sanser var sterkt utviklet. Hun følte seg mye alene der hun vandret i naturen alene . Hun gikk ikke langt for det hadde hennes mor fortalt henne. Men Chani levde i nærkontakt med naturen og var vant til å føle og sanse moder jord under sine føtter. Rett som det kunne hun falle inn i eventyrland og drømme seg bort.

Da var hun mange steder samtidig og fløy som en ørn over fjellene. Hun elsket slike stunder og glemte seg mange ganger helt bort. Mange ganger satt småfolket rundt henne når hun kom tilbake. Hun så de små skapningene med de rare blide ansiktene og de fargerike klærne.

Men ikke alle var like gla følte hun. Mange var nysgjerrige følte hun og da kunne hun kjenne en klump inni brystet som hun ikke helt vist hvor den kom fra.

Da følte hun plutselig behov for sin mor og de små barne føttene sprang gjennom skogen så fort de kunne. Chani vokste fort og tok lett til seg lærdom fra de som var rundt henne. Hun elsket å vandre med sin bestemor på lange turer og på fjellet.

Bestemor Maya var lett på sine game bein der hun med lette trinn hoppet på steinurene med sine nakne føtter. Chani hadde nokk med å springe ved siden av . Hun syntes at bestemoren var ung selv om hun vist hun var gammel. Det hadde moren hennes sagt. Vi mennesker ble aldri gammel i hjerte hadde moren sagt til henne. Det var ikke så lett å forstå men hun trodde hun viste hva moren prøvde å si.

Når Chani vandret slik samens med Mor maya var ut alltid trygg og hun kunne bruke god tid selv om mor Maya gikk langt i forveien. Bestemoren satt alltid å ventet på henne. De hadde alltid god tid hun og bestemor.

Men Chani viste at hun ikke kunne fly så langt med moder ørn siden hun var sammens med bestemor. Chani var full av glede og hun kunne kjenne den boblende gleden i hjerte sitt for å ha så mange kjærlige mennesker rundt henne. Alle var gode mot henne.

I dag satt hun ved ett av trærne hun brukte å sitte inntil . Dette var hennes faste plass. I dag var hun spesielt oppmerksom mot det vakre treet. Det hadde akkurat blomstret og den svake sødmen av jord og kvae strømmet mot henne. Hun ble døsig av lukten og falt inn i en transe i seg selv. Hun opplevde treet innvendig og var treet . Hun kunne kjenne på treets liv og forsto rytmene og energien som strømmet gjennom. Chani kom tilbake til seg selv og kjente på den harde overflaten på trestammen. Hun forsto treet og viste at de to hadde sitt språk ilag igjennom hjerte.

Chani følte naturen var fantastisk. Hun begynte å se omkring seg og lukten av de små fiolene og blåklokkene fylte henne med tårer og en rar god følelse inni hjerte sitt som hun ikke kunne forklare for noen.

Følelsen var god og hun elsket alle blomstene. Hver blomst hadde hver sin lukt og hvert sitt språk som hun etter hvert forsto. Etter hvert ble dette en verden som ble hennes og som fylte henne med liv og glede i sitt lille hjerte. Hun hadde noen lekekamerater rundt seg, men hun forsto seg ikke alltid på dem og valgte å gå sine egne veier. De var alltid snille med henne – det var vel heller hun som var litt rar og ikke følte seg som dem.

Det var som om hun ikke ville eller kunne dele sine opplevelser og sin verden med noen. Kun sin bestemor kunne hun spørre om ting hun lurte på.

Bestemoren syntes ikke hun stilte rare spørsmål. Når hun stilte spørsmål til andre var svarene hun fikk ikke fullstendige. Det var som om de bare opplevdes halvveis. Mange ganger følte hun seg veldig annerledes inni seg. Som om hun eide en visdom som andre ikke hadde.

Hvor kom den fra mon tro?